Glomfjord – 17. Mai 2026
17. mai er Norges grunnlovsdag og nasjonaldag.
Den som forventer en militærparade, lange taler eller lignende, tar helt feil.
Jeg hadde lenge vært spent på hvordan nordmenn feirer nasjonaldagen sin. Da mine norske venner før reisen fortalte meg at jeg absolutt måtte ta med «noe superfint» å ha på meg, ble jeg enda mer nysgjerrig. Derfor havnet den svarte dressen min sammen med en hvit bluse i kofferten – og forventningene fulgte med.
Kvelden 16. mai ble det allerede litt feiring. Dette er ikke nødvendigvis vanlig, men det skjedde helt tilfeldig. Da jeg var ute og handlet, kunne man allerede merke forventningen til den store dagen.
Om morgenen 17. mai gikk vi først til kirken. Der sang flere barnekor – det var ikke en vanlig gudstjeneste, men mer en hyggelig og glad samling.
Det som gjorde ekstra inntrykk på meg, var de flotte klærne: kvinner i bunad, menn i elegante dresser og selvfølgelig også barna pyntet fra topp til tå. Selv de minste i barnevognene var festkledd. Da forstod jeg virkelig hvorfor jeg måtte ta med «noe superfint» å ha på meg.
Alle holdt et lite norsk flagg i hånden, og overalt så man smilende ansikter. Etter kirken startet toget gjennom byen. Foran kjørte en stor gul brannbil som spilte norsk musikk fra høyttalerne. Folk langs gatene vinket med flaggene sine, smilte og hilste gladelig på toget. Stemningen var utrolig varm og samtidig helt avslappet.
Ett øyeblikk rørte meg spesielt sterkt: Toget stoppet foran et eldrehjem, og plutselig ble det helt stille. Brannbilen spilte «Ja, vi elsker dette landet …». Menneskene i vinduene og på balkongene vinket tilbake med små flagg. Det var et utrolig varmt og menneskelig øyeblikk. Jeg syntes det var så fint at også de som ikke lenger kunne delta selv, fikk være en del av feiringen på denne måten
Etter hvert begynte det å regne. Men den som nå forventer at alle løper sin vei eller åpner paraplyene med én gang, tar feil. Alle fortsatte bare videre – glade, smilende og helt upåvirket av været. Bare barnevognene ble dekket litt bedre til. Nettopp denne avslappede holdningen gjorde dagen enda mer spesiell for meg.
Toget endte ved skolen. Der spilte et korps, og det ble servert kaffe, is og mange hyggelige samtaler. Etter hvert kom det stadig flere mennesker til, og plutselig var hele området fullt av liv. Parkeringsplassen var helt full, og overalt stod folk sammen, lo og nøt nasjonaldagen.
Siden jeg var invitert til venner senere på ettermiddagen, dro jeg etter hvert hjem igjen. Der ble dressen min hengt opp til tørk, og den andre varianten av de «superfine» klærne kom til bruk: svarte bukser og en annen hvit bluse. Den norske 17. mai-sløyfen fikk nå plass på den nye blusen. Etterpå gikk turen med bil til Halsa.
Der ventet et fantastisk måltid på meg: kalkun med poteter, rødkål, saus og salat.
Til dessert fikk vi den typisk norske riskremen med rød saus og jordbær.
Det smakte utrolig godt. Vi satt lenge sammen, fortalte historier, spilte spill og merket ikke engang hvor fort tiden gikk.
På slutten av denne dagen satt jeg først og fremst igjen med én følelse: takknemlighet. Takknemlighet for å ha fått oppleve denne spesielle dagen, for varmen og vennligheten til menneskene, og for alle de små øyeblikkene som gjorde denne 17. mai så uforglemmelig.
Kanskje får jeg oppleve mange flere norske nasjonaldager. Hvem vet? Men denne første kommer jeg helt sikkert til å huske lenge.