Turen til Urke var en av utfluktene som kunne bestilles om bord. Vi var en liten gruppe.
Kong Harald kunne ikke legge til i Urke og derfor måtte vi bytte til en tenderbåt for å komme til land. Masker var påkrevd ved båt og på tenderbåten, da nødvendig minsteavstand ikke kunne opprettholdes (koronabeskyttelsestiltak).
Fra tenderbåten gikk vi til bussen, hvor vår lille gruppe hadde nok plass til at vi kunne nyte bussturen uten masker. Vår reiseleder var en eldre norsk kvinne som kunne mye interessant og prøvde best å forklare alt for oss.
Vi kjørte inn i fjellet og så på hyttene der reindriftsutøverne holdt til. Det var veldig imponerende.
Turlederen vår hadde tatt med en termos med kaffe og norske søtsaker til alle. Vi hadde nok tid til å se på hyttene.
Så dro vi tilbake til havnen. Der lærte vi interessante ting om den lille landsbyen Urke. Dette fascinerte meg så mye at følgende informasjon fortsatt satt fast i hodet mitt. Det bor kun 53 personer i Urke: 10 barn, 31 voksne og 12 tenåringer. Det er også noen som har hytte her og av den grunn tilbringer mye tid på Urke. Noen har også fått jobb her. Beboerne er selvforsynte, det vil si at de lever av fiske og jakt, og det er en liten butikk på stedet hvor du kan kjøpe alt du trenger. Det er også en liten barnehage hvor du kan kjøpe ferske tomater og grønnsaker og fjorden forsyner fisken. Det er geiter og sauer til kjøtt. Det er til og med et lite kraftverk som produserer strøm og mangler noe mer drar beboerne til Ålesund. Butikken er også møteplassen der folk møtes for å gå tur i fjellet eller fiske sammen eller rett og slett nyte utsikten og det gode livet på Urke. Da vi var der hadde butikken lunsjpause.
