Kaien på transferbåten til Svartisen fylte seg sakte opp med folk. Det var noen få spanjoler, en tysk familie med en sønn på 5 år, 2 tyske studenter og noen få norske familier. Fra brygga kunne man se en tåkevegg på havet. Jeg håpet på sol bak veggen, og jeg ble ikke skuffet. De spanske turistene ba meg ta et bilde av dem. Til gjengjeld tok de et bilde av meg også.
Da vi hadde tåka bak oss, skinte sola, så perfekt vær.😎
Etter å ha lagt til kai dro jeg for å leie en sykkel. Det måtte jeg love Virgil. Jeg ville egentlig ikke leie en sykkel, men Virgil anbefalte det og jeg lovet å leie en sykkel. Nordmennene hadde sykkelen først. Til slutt hadde alle en sykkel bortsett fra spanjolene. Men de tok et bilde av meg. Dette ble så sendt til Virgil som bevis.
«Bra,» kom tilbake kort tid.
Så syklet vi ca 5km til breen. Det var til og med parkering for syklene.
I begynnelsen fulgte jeg med den tyske familien. Sønnen hennes så ut til å like meg og fortalte meg alt mulig. Han la ikke engang merke til hvor langt vi hadde gått opp. Moren hans bremset ham da og tok en pause og det var piknik. Den lille ville til og med dele pikniken sin med meg 😉. Jeg ville ha en piknik først på toppen, så jeg sa farvel og fortsatte på egenhånd.
Stien var ikke lett, men jeg likte den. Steiner med blå strek fungerte som skilt overalt. Utsikten var bare vakker.
Jeg la også merke til det, men jeg kan ikke forklare det. Før tunnelen, i Glomfjord, er vannet virkelig svart og nå etter tunnelen er vannet blått og delvis turkis. og brevannet er ferskvann og mere turkis.
På toppen er det et skilt (på tre språk, tysk, norsk og engelsk) om at man ikke skal gå for nærme breen. Jeg fant et sted i solen og spiste et av smørbrødene mine (jeg lagde til frokost) med mandariner og nøt solen. Ettersom solen ble litt mindre, kledde jeg meg litt varmere og gikk nærmere breen. Der møtte jeg den tyske familien og de to studentene fra Tyskland igjen. Den lille gutten var glad for å se meg igjen, spurte meg mye, men ventet ikke på at jeg skulle svare, men fortalte meg igjen alt han hadde sett på vei opp hit. Alle tok noen raske bilder av alle foran breen og så dro vi tilbake til en trygg avstand fra breen. Det var da vi hørte en veldig høy lyd, men vi så ikke hva som skjedde. Jada, breen hadde flyttet seg (kalvet). Skiltet er der for advarsel om hvor farlig breen kan være.
Vi tok oss alle sammen nedover igjen. Den lille gutten underholdt oss alle. Kort tid før sykkelparkeringen fant vi en fin plass og tok en piknik igjen før vi syklet tilbake med syklene. Da vi kom til brygga satt vi på en benk og nøt solen med en norsk vaffel mens vi ventet på transferbåten. Jeg skrev til Virgil mens jeg venter.
«Ter transferbåten klokken 17.45.»
«OK. Stopp så rett etter tunnelen på vei tilbake, så skal vi prøve å fiske en fisk.»
«Jeg skal gjøre det. Ser deg snart.»
Vi var ikke heldige i dag heller. En fisk nappet på til hver av oss, men den vred seg så enormt at den kom av kroken igjen. Jeg fortalte, halvt norsk og halvt engelsk, hva jeg hadde opplevd og viste også Virgil bildene. Jeg måtte også innrømme at tipset hans om å leie en sykkel var bra, for på veien tilbake var jeg veldig glad for at jeg slapp å gå de 5 km til transferbåten.
Vi avtalte å møtes dagen etter. så var det oppdatering til WhatsApp og en Instagram-story før jeg la meg sliten.