Da vi gikk inn i flyplassbygningen klokken 05.30 neste morgen, ble vi overrasket over hvor mange mennesker som allerede var ute og gikk på dette tidspunktet. Denne gangen var det på tide å stå i kø for å skrive ut bagasjeetiketten og sjekke inn bagasjen. Heldigvis hadde Eva bestilt prioritert innsjekk fordi køen allerede hadde vokst utover bommen ved vanlig innsjekking. Denne sikkerhetskontrollen gikk også greit. Takket være en kaffebod rett ved gaten vår, fikk vi endelig en kaffe og en croissant.
Vi hadde fortsatt ca 1 ½ time til avgang. Vi vekslet på å strekke på beina og den andre tok seg av håndbagasjen. Veien førte meg forbi en bokhandel. Mens jeg kikket, kom jeg over en barnebok for nybegynnere. Jeg tenkte ‘Hmm interessant. Jeg forstår den første siden. Det som er bra for en nybegynner å lese. Det kan ikke være dårlig for meg.» Jeg bestemte meg for å kjøpe boken med en gang,fordi den rett og slett var skrevet og ikke for lang. Kort sagt, riktig lesning for flyreisen.
Også her det obligatoriske bildet fra gate før jeg gikk inn i flyet.
På flyet satt en 85 år gammel dame ved siden av meg med sønnen sin. Hun var glad for at jeg lærte norsk ved hjelp av en barnebok. Jeg tror hun var litt spent selv om hun ifølge sønnen hadde fløyet før. Uansett, vi hadde en ganske god prat. Jeg ble overrasket over hva jeg allerede kunne si på norsk. Vel, hun gjorde det enkelt for meg. Veldig enkle setninger og hvis vi ikke visste noe så ville sønnen hennes hjelpe til med engelsk. Så tiden fløy avgårde. Jeg kom ikke så langt i barneboka mi, men samtalen var langt mer interessant.
Da vi landet i Evenes sa Eva «Jeg tror ikke på det.Har vi har virkelig kommet.» og strålte mot flyet. Jeg ba sønnen til den eldre damen ta et bilde av meg og Eva slik at Eva også kunne tro det. Jeg takket og den eldre damen ønsket oss en fin ferie. Hvem hadde trodd i går at vi fortsatt skulle ankomme Evenes et døgn senere. Nå kunne vår korte ferie begynne.
I Evenes delte vi opp. Eva tok seg av leiebilen og jeg tok hånd om bagasjen vår. Siden de to ikke var langt fra hverandre, kunne hun spørre meg. Inntil Eva skulle spørre meg om førerkortet mitt snakket hun engelsk. Da den ansatte (Matthias) la merke til at hun snakket tysk til meg, begynte han også å snakke tysk. Det viste seg at han kom fra Tyskland og hadde bodd og jobbet i Norge i en årrekke.
Etter å ha fullført alle formalitetene, fikk vi bilnøkkelen og begynte å lete etter bilen vår for de neste dagene. En SUV, en Suzuki, sto parkert på nevnte parkeringsplass.
Eva fikk et sjokk da hun så SUV-en. «Wow, så stor en. Er den litt for stor. Eller?»
«Det plager meg ikke. Jeg har også en SUV hjemme, men hvis du ikke føler deg bra, så spør Matthias om han har noen mindre bil, men sørg for at koffertene får plass i den.»
«Ok, så gå og forhandle med Matthias. Jeg venter her med bagasjen. OK?»
Og så gikk Eva og hentet den søte lille bilen. Det var en ny bil. Han luktet fortsatt som ny. En Toyota C-HR Hybrid.
Nå hadde vi kjøretøyet vårt de neste dagene. Bare navigasjonssystemet jeg hadde med meg kunne bare installeres på et sted som var ukjent for meg. Nede til venstre. Eva hadde på forhånd avklart at det er ganske dyrt å leie bil med navigasjonssystem. Så jeg tok med meg GPS.
Og vi dro. Jeg liker å kjøre bil i Norge så jeg kjørte mesteparten av tiden.
Første destinasjon er Trondenes kirke.